så ville jeg trodd at man har gjort et nesten revolusjonært funn på en kirkegård. På forsiden til Dagbladet nett har man en teaser om at de har funnet selveste «Gudepartikkelen». Du store alpakka, hvilket funn og patos! Ja, for en norsk nasjonalromantisk kunstmaler, tenker jeg. Skjermbilde: Dagbladets artikkel.
For gudepartikkelen i ubestemt form, den har nok avisen opprinnelig ment å fortelle om. Da bør man som kjent holde seg dundrende langt unna stor bokstav. Ellers snakker vi om Hans Gude, ikke sant?!?
Tenker jeg, og vet med meg selv at dette er inkvisitorisk utpønsket av meg — i tillegg til at det kan være innmari mange som heter Gude, da. For det blir ikke mindre komplisert at alt som har med dette universets tilblivelse eller forskningen omkring dette — jo, det må være en omnipotent makt bakom slikt. Ja, sånn som guder skal være i vår vestlige tenkning. I Østen er dette med guder slett ikke så grunnleggende og abstrakt tenkt eller ment.
Og sånn kan man tenke at selv ikke jeg vet bedre…
Språkrøkten skranter
Det skorter også med språkrøkt hos meg og på dette nettstedet, bevares. Men jeg prøver i det minste ikke å lure en hel kunstverden for en godbit uten sidestykke i norsk malerkunst. For alt jeg vet, så kunne jo dette være en hvilen som helst Gude, også. Hvilket betyr at jeg bærer like store steiner til byrden av forutbestemte premisser.
Bedre blir det ikke når teaseren skal omsettes i konkret journalistikk, for da er det jaggu snakk om en «mystisk partikkel», til og med. Ja, så var det dette med logikk og konsekvens, da…
Problemet er ikke eksklusivt for Dagbladets journalister, men en større og større utbredelse av ord og vendinger med problematiske sammenhenger uten det nødvendige belegg — hverken i bilder, tekst, ingresser eller titler.
Det er som om noen har mistet oversikten, innsikten eller ikke har et våkent øye for at veien til helvete er brulagt med gode intensjoner. Sånn som at ikke en eneste avis leser korrektur eller har tid til å forvelle litt av det materialet før det publiseres. Ikke uten grunn er den utskjelte «desken» nå eliminert av digitale medier, m.m.
Det problematiske er at alt «må på» før fanden har fått på seg skoa om morran. Derfor gjøres det grundige fotarbeidet på helt andre premisser i dag enn for knapt ti år siden. Derfor er arbeidet blitt mer og mer til bry for Pressens faglige utvalg (PFU).
På sikt må det gjøres vesentlige grep, for å holde uvesenet ute og på et minimum. Ellers blir det formodentlig amerikanske tilstander i norske rettssaler. En dag vil injurielovgivningen og Per Danielsen trenge igjennom PFUs mer kostnadseffektive selvjustis.
Allmenndannelsen nesten et universitetsfag
Og når vi først er innom ting som begynner å grnure litt mot min dalende tålmodighet i livet, så er kanskje kunnskapsmangelen et av avislivets svakeste punkter. På tross av at «alle» skal på død og liv ha artikler om forskning, debatt, kultur og mening, som slett aldeles ikke handler om de tingene de lover — annet enn en masse sludder sopt opp i en liten boks med litt kunnskap inni, kanskje!?!
Det flommer over av alskens diskutable termer og påstander og lovnader det ikke er dekning for — annet enn i avisens synkende bunnlinje. Det vi andre med litt allment vett vet heter røde tall, minus, underskudd, osv. Der ligger kanskje noe av kunnskapen som snart ingen finner ut av i det evig spørsmålet (ropet/skriket) etter mer penger, mer inntekter, mer, mer, mer…
For det er grenser for hvor lenge tålmodigheten lever i vår hastige tid, mellom alt vi klikker og peker på, som nesten er verre enn de råeste beskrivelser vi lot oss fascinere av om de rikese og flotteste hjem i min barndom. Og kanskje begynner jeg å bli gammel, men det er ikke så veldig lenge siden det var et minimumskrav at dersom man skulle sette seg ned for å lese, så gjorde man altså bare det: leste. Og skulle man skrive stil, så kunne det hende at min generasjon fikk så den alt for korte Betales-sveisen fikk et knyst av storm med orkan i hodekastene, når opphavet mente det var direkte ufaglig og ikke minst uansvarlig å sette på en sølle mono kassettspiller for å digge litt Dylan mens algebebra, gramatikk (som vi slett ikke lærte likevel, viste det seg) og nøtteskrikenes primatliv skulle studeres til neste dags lekse.
Nei, vi gjorde ikke det — altså: gjorde noe annet mens vi foretok oss alt det som livet krevde og ikke minst krever, i en verden der vi gikk som i søvne kontra dagens eruptive pling og plong i alle ører, alle rom (digitale som analoge), etc. Det er nesten et paradoks det Øystein Sunde skriver om, for over førti år siden, i det året det var så bratt at «vi spiste fårikål og snubla mens vi datt.» For vi gjorde ikke det!
Vi er så å si blitt spesialiserte generalister mens grundige kunnskaper og lange studier er håpløst utdaterte. Vi skifter heller kanal, slipper en fjert mens noen til og med tror det hjelper å stemme på Carl Ivar Hagen. Som siden han gik av som partileder har brukt all tid og krefter på å skite ned den partilederen han selv utnevnte, og skjelle alle ut som «pøbler» mens han er gatas justis per definisjon og grundig absolutt. For å bøte på problemene mellom den «gamle» og den «nye» verden…
Lettvintheter er imidlertid nettopp det: lettvintheter. Dessverre har halvparten av de som skulle lest mer om dette allerede svitsjet tilbake til Facebook, tenkt at Jens helt sikkert tar tøylene og loser oss gjennom brasene, og som griner så det renner på TV om at det var ikke dette vi ble enige om i velferds-Norge, før man svitsjer tilbake til å klage på skatten.
Og så får de størkne universelle spørsmålene bli løst av neste quiz. Eller at man mot all formodning setter seg ned en kveld med QuizDan og tror at der finnes dette merksnodig, gammeldagse ordet: allmenndannelse. Vel, det er allerede skrevet for lenge og for langt om saker&ting her, som ikke raker denne verden mer. Derfor blir folk også dødelig skuffet hele tiden. De roper etter noe de vil ha, som de slett ikke vet det døyt om hva er eller hvilke betingelser de krever, og får det de ikke trenger mens vi dynges ned av alt annet enn det vi behøver. Som reklame, for eksempel.
Noen andre som snart tar den lunta videre?!? Ja, sånn før jeg dør av utålmodighet om tålmodighetsprøver som kunnskap, allmenn dannelse i betydningen generell forståelse av helt elementære spørsmål om nesten alt det man kanskje ikke skulle vite, og som man mot all formodning ikke må være opptatt av mens man studerer — for allment å bli utdannet til noe kunnskapsrikt og fint om denne kloden, alle menneskene med og uten turban, foran og bak alle slør og trolske vegger, med mere.
Dette og veldig mye mer er såkalt allmenndannelse.
Istedet rautes det jevnt og trutt om dannelse, gjerne av dem som har bedt om alle andres tillit og blitt tiltrodd kakebokser, der de seinere blir tatt med henda nede i — ja, nettopp kakeboksen og påstår at «det var ikke den kakeboksen» de altså hadde hånda nede i, m.m.
Kamerat Napoleon lever i beste velstående
Nå sist mens jeg var på reise i Mellom-Europa, så fulgte jeg litt av spetakkelet rundt president Christian Wulff i Tyskland. Joda, han snakket lite om kakebokser, riktig nok. Noen bankboks hadde i hvert fall ikke han — bare et utidig lån, kanskje?!?
Imens sitter gamlekansler Gerhard Schröder og toer hender — i sitt overlønnete ekkokammer som direktør av den gasslinja han selv dytta på tyskerne mens han altså skulle ha rundelig betalt som kansler, for å passé på at han ikke var i lomma på noen som ville dytte noe på tyskerne, for å tjene litt mer enn til salt i maten. Fortsatt forvirret? Det er hele Tyskland også!
Men som kjent er slikt lite interessant i Norge at tyskerne sliter. Da kryper vi ned i gropa fra 9. april 1940 og hevder at vi hverken har sett, hørt eller sagt noe udannet… i alle år siden, med jugekors på halsen, og alle tærne krysset mens vi tenker på alt det utrivelige. Og at vi faktisk er blitt meget uutdannet av alt pludderet og sludderet! Meg, inlusive!
Kom igjen ‘a, kjære. Gi jernet på YouTube!!!
