Det er tid for utdeling av Nobels fredspris igjen. Det skjedde på Alfred Nobels dødsdag 10. desember. Og for hvert år høynes støynivået om tildelingene. Nå er det en av Nobels oldebarn som er på krigsstien og vil frata Norge fredsprisen. I Aftenposten forklarer han hvorfor. Skjermbilde: VG.
Dette er en gjenganger. Og ikke minst: Det er ikke det spøtt rart at svenskene vil ha frredsprisen tilbake til Sverige. Helt siden tildelingene startet for over hundre år siden, er det fredsprisen som har hatt den mest prominente plassen av dem alle. Og i følge Nobels testamente skulle altså alle prisene unntatt den viktigste deles ut av Svenska Akademin.
Klart at dette svir 106 år etter unionsoppløsningen. For det er i den at selve svaret beror på hvorfor i alle verdens land Norge skulle være stedet for utdelingen. Og i denne saken kan vi trygt si at en annen Nobelprisvinner tok grundig feil:
«Om hundre aar er alting glemt.»
Knut Hamsun,
Nobelrpisen i litteratur, 1920
Professor Michael Nobel har åpenbart ikke glemt… og vil ha en omkamp, om enn ikke i Karlstad, men i Nobelstiftelsen.
Nobel ville endre sitt ettermæle
Noen kan saktens spørre om hvordan det er mulig at Nobels fredspris kan glippe for Norge? Vel, som med alt annet, så styres selvsagt prisene av Nobelstiftelsen. Skjønt, selvsagt er dette ikke at stiftelser regulerer priser, men hvis man vil ha et overoppsyn med hvordan tildelingene blir utført på korrekt måte — da er det klokt med et kort i ermet, gjerne et styre, en stiftelse, e.l.
Så framsynt var selvsagt Nobel, en av Sveriges rikeste menn ved sin død, og årsak til en av Sveriges mest blomstrende industrier. I følge de siste statistikker jeg har lest, er den fortsatt den mest innbringende industrien — selv i vår tid.
Nobel fant opp dynamitten. Og han fikk bakoversveis av det han trodde var et framkritt for menneskeheten, men som ble en del av menneskehetens tristeste egenskaper: ødeleggelse og død. Derfor ville Nobel bøte litt på alt hærverket, ikke minst etter at broren Fredrik døde på reise i Frankrike, og en avis feilaktig trykket nekrologen til Alfred under følgende tittel:
«Dødens handelsreisende er død»
På fransk: «Le marchand de la mort est mort»
Dette er bare en av flere teorier omkring hvorfor testamentet ble opprettet og skrevet, slik det ble kjent etter 10. desember 1896.
Unionsoppløsningen problemet
Riktignok sitter Nobelstiftelsen på én av nøklene. Problemet er bare at Nobels testamente ikke reflekterer muligheten av at den svensk-norsk unionen skulle bli oppløst. Stiftelsen het en gang i tiden den svensk-norske Nobelstiftelsen, ikke sant?!?
Vel, svenskene strøk det som passet dem, da de i harnisk så at territoriet ble halvert — nær sagt med et pennestrøk. Derom hersker det ingen tvil at svenskene likte dårlig demokratiske prosesser i unionspørsmålet, selv om det også var krefter i Sverige som ønsket unionen dit pepper’n gror. Blant annet norsk margarin og fyrstikker var til stort hodebry for driftige svensker og det hjemlige markedet. Ingen forsurer klimaet så raskt som dalende inntekter…
Spørsmålet er bare om Nobelstiftelsen i Sverige kan gripe instruerende inn, all den tid tildelingen ellers er foregått på riktig måte? Vel, derom strides sikkert de lærde. Og spetakkel vil det alltid bli rundt en fredspris. Eller slik en pristaker, en norsk vinner av Nobels litteraturpris, så pregnant formulerte det:
«Fred er ei det beste, men at man noget vil»
Nobels litteraturpris 1903
Det er noe bisart over det hele at nettopp Bjørnson var en av de fremste aktørene da unionen ble oppløst i 1905. Og han fikk prisen like mye for sitt engasjement i politikken og for fred, som at han var en de store norske forfatterne i samtiden.
Omdiskutert — nok en gang
Kina vil nok si seg meget enig i at fredsprisen er på ville veier med den nåværende komiteen, ikke minst på grunn av lederen av Nobelkomiteen. Thorbjørn Jagland har etablert seg som forsvarer av et litt videre fredsbegrep enn det som opprinnelig var tenkt, mener svært mange.
I sin nåværende posisjon som Europarådets generalsekretær har Jagland ofte markert seg sterkt for en tildeling av prisen til EU, og at den ultimate fredsprisen i hans øyne er å gi den til unionsprosjektet i Brüssel. Ikke minst har flere stilt spørsmål ved om hans posisjon og/eller bånd som generalsekretær ble gitt ham med nettopp dette som mål.
Kina er ikke blidgjort etter tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010. På mange måter er det ikke annet å vente, men deres vrangvilje har mye til felles med Adolf Hitlers fnysende forakt for at Nobelkomiteen tildelte fredspreisen til Carl von Ossietzky i 1936. Begge parter mente at Nobelkomiteen hadde lite med å legge seg i «indre anliggende», som det smukt heter. Men det tør være et spørsmål hvordan en fredspris ikke reflekterer både pristakeren som det land han kommer fra, eller den politiske kultur som har påvirket pristildelingen i utgangspunktet.
Kvinnekamp og digital revolusjon
I år er det tre kvinner som hedres. De tre er for det første president Ellen Johnson Sirleaf (Liberias uredde kvinne) og hennes landskvinne Leymah Gbowee i Women in Peacebuilding Network (WIPNET) samt den jemenittiske kvinnen, Tawakkul Karman, som har dannet organisasjonen Kvinnelige journalister uten lenker.
Alle tre har arbeidet for demokrati og en ny vår i deler av verden som knapt har sett annet enn krig og ufred i årtier. Liberia er kanskje det blodigste landet med en lysere framtid uten borgerkrig på grunn av president Johnson. Jemen er en av verdens minste land med fint lite demokrati inntil ganske nylig.
Det interessante her er at Nobelkomiteen med Karmans engasjement honorerer en kvinne, hvis innsats for en stor del har foregått i den digitale meningsdannelsen, ikke i tradisjonelle politiske prosesser eller trykte medier.
Fredsarbeid og fredsarbeid, fru Blom
I år er prisen litt mindre omdiskutert, men den bærer et tydelig stempel av statsviteren Jagland. Og i sin komité av tidligere politikere, heldigvis uten Carl Ivar Hagen (som ville revolusjonere pristildelingen — i følge av ham selv), sitter det avdanka norske politikere som kanskje har gjort sin beste innsats for alt annet enn fredsarbeid, men som av Stortinget er utpekt til å administrere de årvisse tildelingene.
Det er her det største problemet ligger, i følge svært mange interesserte utenfor Norge. Og det er viktig å lytte til de krefter som mener at komiteens sammensetning bør være mindre styrt av tidligere politiker enn dagens ordning. For en pris som ikke nyter tillit, er en pris på oppsigelse. Spørsmålet er bare om kritikken er relevant utenom hvem som utpeker hvilke representanter? Se, dette kan bli litt av en batalje.
For Nobels testamente er ganske spesifikt med hensyn til hva slags fredsarbeid man anså som det viktigste forut for det 20. århundre. Det var selvsagt å bygge ned armeer, legge våpnene ned, osv. Det betyr altså at arbeid eller engasjement, som indirekte kan få betydning for utbredelsen av ildkraft, er ikke en del av dette såkalte fredsbegrepet — i følge de skarpeste og prominente kritikerne.
Vel, det er med skam å melde nesten så man hører gammeltestamentlig tenkning eller muslimske skriftlærde som mener at teksten er utømmelig formulert en gang for alle. «Et øye for et øye»-tekningen er i dag mildt sagt gammeldags fordi ingen med skamvettet i behold vil mene at det er særlig kristelig eller islamsk å hevne et øye ved å ta et øye, slik tekstene nå en gang er formulert i flere religioner. NB! Dette er eksempler, hverken mer eller mindre, og ikke del av en religionskritisk sammenheng.
Det har gått i bølger at sammensetningen av komiteens medlemmer har påvirket tildelingene forskjellig. Men det er Nobelkomiteens fordømte plikt å dele ut en pris årlig. Noen ganger har man ikke funnet en verdig kandidat, hvilket flere og flere kritikere mener er det riktige dersom det er indre strid i komiteens arbeid. Dette er mildtest talt i en konfliktsprengt verden et større nederlag. Og med nye kontinenter med andre innflytelser enn den vestlige, så må vi forvente at fredsarbeidet formulerer seg noe annerledes.
President Johnson i Liberia er en verdig kandidat, på usedvanlig mange måter. Ikke bare har hun holdt nøklene for årtier med borgerkrig på en slik måte at selv pasifister blir rørt. I dette Herrens år, da vi i Norge avskaffet sivil tjenesteplikt fordi det er noe herk å administrere, så får vi i hvert fall en kandidat som har jobbet meget tett med å avskaffe våpnene på meget lettantennelige miljøer.
Nobelprisvinner Karman er kanskje den av kvinnene som minst har arbeidet med selve fredarbeidet, men som har preget den humus som nå leder til at et eneveldig styre ser sine siste dager. Også det har vært et blodig, til tider borgerkrigslinende scenario, som Karman har vært en betydelig part til å få en slutt på. Det vil si at framtiden er uviss, men det vesentligste arbeidet er gjort: demokratisering!
Videre er det tre kvinner. Ingen vet bedre, eller har kjent alle krigens styggeste ansikter tettest på kroppen, enn kvinner og barn. Det er altså i seg selv en kvalifiserende egenskap at de er kvinner fordi de alltid er ofrene i alle våpna konflikter. President Johnson har i Liberia særlig lagt vekt på seksualisert vold som en spesielt område for innsats. Nettopp denne formen for krigføring er kanskje krigenes skammeligste side!
Potensial er ingen kvalifikasjon, egentlig
Men det gjelder i år, som det saktens var svært tilstede da president Barack Obama fikk prisen i 2009, slik at alle har fått prisen for noe de kan komme til å utrette — med unntak for president Johnson. I Obamas tilfelle har vi sett at han har gått fra nederlag til nederlag på hjemmefronten mens hans utenrikspolitikk høster større og større motbør innad i USA, også.
Dette er en tilsnikelse at man tildeler prisen for tidlig, for å si det slik. Det som kan skje, er at tildelingen et år kan være noe ganske annet i framtiden. Ikke minst den skammeligste tildelingen av dem alle, Nobels fredspris til Le Duc Tho og Henry Kissinger for fredsprosessen i Vietnam i 1973, viste seg å bli en pris til mer konflikt enn det som godt kunne være. Men det ble fred, omsider — også omkring tildelingen. Vi husker fortsatt fredsprisen til Sadat og Begin i 1978, som mot alle odds er blitt en del av skrekkscenariet til Israel etter den arabiske våren i år.
Norske utenrikspolitiske interesser har dessverre blitt gjenstand for kritikk av komiteens tildelinger. Hvis en skummer gjennom listen over hvem som har mottatt Nobels fredsris i alle disse årene, er det opplagt at nordmenn er «blinde» på det amerikanske øyet…
Det svakeste punktet for komiteen er imidlertid hvordan medlemmene utpekes. Der burde norske politikere vært mer åpne for at det på sikt må komme en annen praksis enn nåværende. Uten at noen medlemmer skal utpekes spesielt, er det generelt en prosess som bør lede opp til at det blir litt andre kriterier enn lang fartstid i visse partier og på Stortinget som utgangspunktet for å tildele verdens viktigste fredspris — enn så lenge!
Det tør også være det viktigste kriteriet at man har utrettet en vesentlig innsats for fred — ikke at man har til hensikt, eller det er lovende utsikter til bedring, som kvalifikasjon for en tildeling.
